Menneskene har alltid forsøkt å varsle været gjennom observasjoner av værtegn og andre fenomener. I moderne tid var det i sammenheng med telegrafens gjennombrudd at det ble mulig å betrakte været samtidig over et større område (synoptisk). Etterhvert ble ulike værmeldingstjenester organisert i vestlige land. Den norske fysikeren Vilhelm Bjerknes var pionér med visjonen om at værvarsling kunne være mulig ved først å stille en diagnose fulgt av en matematisk bestemt prognose. Under hans ledelse ble Bergensskolen et ledende miljø for utvikling av grunnprinsippene i den matematiske forståelsen av været. De norske meteorologene Ragnar Fjørtoft og Arnt Eliassen deltok senere i pionergruppen for elektronisk anvendelse av det matematiske formelverket, slik at reell varsling ble praktisk mulig.
Den første 24-timers prognosen ble laget i 1947. Beregningen tok i seg selv 24 timer, og var dermed ikke praktisk anvendelig. De første anvendelige prognosene ble laget i 1950.
Varslingsrutinene kan inndeles i fem ledd:
- Datainnsamling
- Assimilering
- Numerisk beregnet værprognose
- Tolkning av værprognosen
- Varsling til sluttbrukerne