Varde

Se også Varde, Danmark.

En varde, vete eller baune er en del av et varslingssystem basert på lyssignaler. Vardene var som regel steinkonstruksjoner som var plassert på høyder i terrenget Baunene eller vetene var ferdigoppsatte bål. Under ufredstid ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent slik at meldinger kunne sendes over store distanser. I nyere tid er varde blitt en betegnelse på en haug med steiner som er lagt opp som vegmerke, mens ordene blir brukt omenannen når det gjelder historiske forhold.

Utbredelse og historikk

Systemet er kjent over hele verden. I Europa er det spesielt de som var i bruk i det klassiske Hellas og i Romerriket som er kjente. I Skandinavia ble varder trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalderss, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vardebygging og vardetjeneste. Den første er fra Håkon den gode tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til 1814.

Det første vardesystemet strakte seg, i følge historiske kilder, langs hele kysten fra Båhuslen til Varangerfjorden. Det var også avgreininger innover fjordene. En av vardene i dette systemet var Vettakollen i Oslo kommune. Denne har vært vardeplass for Aker og det opprinnelige Oslo.

Under Christian IV på 1600-tallet, ble truselen fra Sverige avgjørende for plasseringen av vardene. Systemet ble nå lagt fra svenskegrensen innover Østlandet og Trøndelag, med avgreininger innover dalførene. Enkelte varder fra denne perioden har blitt bevart frem til nyere tid. Disse viser at vardene stort sett besto av 3-3,5 m lange stokker stablet i en ring på mellom 4 og 5 m. Ved vardene ble det satt opp vardehytter av tre eller stein.

Sjømerke

Begrepet varde brukes også om en type sjømerker bygd opp av stein for å markere spesielle lokaliteter langs skipsleia.

Bruk og misbruk

I fjellet brukes i dag varder systematisk av blant andre Den norske turistforening for å markere sikre stier mellom hytter og andre turmål. Mange steder har lokale idrettslag og andre satt «nye» varder på toppen av fjell i nærområdene, gjerne med merkede turløyper for å gjøre det enkelt å komme dit.

Enkelte har i tillegg gjort det til en hobby å markere sitt besøk ved å bygge ennå flere varder, ofte på nye steder.[1] Resultatet kan lett bli at det som skulle være en serie veivisere, blir en farlig løype å følge i tåke eller halvmørke.

Høyfjellsterrenget ved Polarsirkelsenteret er klassifisert som tundraområde, og som sådant like følsomt for overforbruk som terrenget på Svalbard. Som illustrasjonen viser er deler av bakken merket både ved pyramidebygging og leting etter mere stein.

Se også

• Budstikke